Drammen

Kommunegrå dis, bekmørk november
Innestengte landskap i enden av tunnelen
På bar bakke, i søken av en retning
En lemlesta sjanse til livet

Den ene, og de fireogfemti tusen
på sjølsamme brustein og betong
Søvngjengere av det sivile tyranni
i repeterende mønstre, driver forbi

Drømmer satt på vent
Det knuste speil, ensomhetens elv
Drabantens kalde kolosser
skinner som et mausoleum

Sjølpålagt isolasjon
Vekk fra de årelatte gater
Med alle fluktveier gjenmurt
Grønland seksogtredve

Led meg motstrøms
til skyggesidens bredder
til Landfalls lønndommer
La oss gå ned i de mørke kamre
og aldri igjen bli funnet

Inn i Slottet fra Drammen

Skåret inn til beinet
En eim av jordslag og kjønn
Revet fra fatning
i dårlig rus og dårlig stemning

Av fri vilje, i fritt forfall
la oss vike for kunsten
Uhellige stimuli, hatets ildspåsetter
Destruksjon på resept

Med uskyld spredt for alle vinder
Med enspora metall i utakt med tida
Med obskure riff fra helvete
meisla ut av Dyret i oss